FLOTTE DRIFTSFORHOLD: I Kjelbotn i Vestnes hadde Rørvik Taubanedrift AS sin første større teig med stående skog etter oppryddingen fra stormen Dagmar.

Trenger forutsigbarhet for taubanedrift

Allskog SA har siden Dagmar-stormen jobbet kontinuerlig med å bygge opp kapasiteten på drift i bratt og ulendt terreng med taubaner i Møre og Romsdal. Regionen har klart å øke kapasiteten betydelig og det har blitt en viss optimisme og noen nyinvesteringer. Derfor er det nå veldig synd at tilskuddspotten plutselig er tom og vinsjingen må innstilles.

Fylkesskogmester Odd Løset bekrefter over telefon at potten er tom.

– Det ligger et etterslep, og spesielt har det en årsak i at det ble gitt en høyere tilskuddssats for å hente ut vindfall etter Dagmar. Rundt 180 kr ble gitt per kubikk mens det siste år har ligget omtrent på 120 kr. Nå må vi vente på ny tilskuddspott fra Landbruksdirektoratet. En tilskuddsgruppe har en runde om fordeling mellom taubanedrift og vegutbygging. Kampen om kronene er hard, og vi kan ikke love en snarlig forbedring, sier Løset.

Plantet med store statlige bidrag

Usikkerheten ligger der også i forhold til den nye regjeringens vilje til å satse på dette. Skogreisningsskogen på Vestlandet etter krigen er nå hogstmoden. Ørsta kommune var de første med systematisk tilplanting i 1951.

– Vi anslår at halvparten av skogreisingsskogen i Vestlandet bør vinsjes. Det vil si mellom 100 000 – 150 000 m3 bare i året bare i Møre og Romsdal i årene fremover, sier skogbruksleder i Allskog, Knut Edvart Grøtta.

GrøttaBEKYMRET: Skogbruksleder Knut Edvart Grøtta ser ikke bare lyst på fremtida med taubanedrift. Han håper på bedre perspektiv for å holde driftslag gående over tid.

– Vi vet ikke hvordan dette sparker i vei, og har per i dag ikke noe kontroll over neste års budsjett. Det blir bare å vente på retningslinjene fra Fylkesmannen om det finnes økonomi til taubanedrift. Historisk sett går det an å se skogreisingen i en politisk sammenheng som en del av gjenreisingen av nasjonen. Det var viktig å ta hele landet i bruk og skogplantingen ble gjort med store statlige bidrag. Vi må nå prøve å hente ut disse verdiene lokalt og nasjonalt. Personlig mener jeg det hviler et ansvar på oss om å ta hånd om skogen også i et historisk perspektiv, framholder skogbruksleder Grøtta.

Risikosport å investere

I Møre og Romsdal er det ikke så veldig mange lokale entreprenører og en del er innleid.

– Vi må nå stå på slik at de som har satset i regionen skal ha annet arbeid slik at de står klare når nye teiger i bratt og ulendt terreng skal og kan avvirkes. Utfordringene med de tilreisende arbeidslagene er at vi ikke er sikker på å få de når de trengs, og derfor er lokale entreprenører svært viktig. Det er også vanskelig å investere såpass mye i en drift som er fullt og helt avhengig av tilskudd. Investeringene i taubanebransjen er en risikosport, i og med at det er svært vanskelig å få solgt brukt utstyr om det ikke finnes oppdrag, tror Knut Edvart Grøtta.

Bedre planleggingshorisont

Vinsjdrift er uansett kostbart. Dagens pris på tømmer er omtrentlig kostnaden. Dermed er tilskuddet det som i praksis blir tilbake i lommeboka til skogeieren.

– Det er vanskelig å se for seg at det blir satt i gang drifter uten at det ligger en viss netto tilbake til oppdragsgiver. En forutsetning er jo at skogeierne vil hugge. Vi må fremforhandle avtaler og bidra til at det blir søkt om driftstilskudd. En forutsigbarhet og et perspektiv trengs for alle parter, både skogeierne, Allskog og myndighetene, konkluderer Grøtta.

Grøtta skyter også inn at planleggingshorisonten bør bli sånn at entreprenørene får være i lengre perioder i samme distrikt i stedet for å ta kostbare flytteoperasjoner.

– Et moment til er om det er riktig med tilplanting av alle områdene som ble avsatt til skogreisingen i etterkrigsårene. Det samme bør diskuteres på hogstflater utsatt for vindfall. Slike avgjørelser vil måtte bli tatt på et kommunenivå, mener Grøtta.

Måtte reise på kort varsel

Rørvik Taubanedrift AS har vært på Sunnmøre i to år med et driftslag for å ta unna hogst etter stormen Dagmar og nå til sist Ivar. Med tom tilskudspott fikk de beskjed på kort varsel om at det ikke var økonomisk grunnlag for videre taubanedrift resten av året.

– For en måned fikk vi signaler om at det var bare å drive på. Mange hadde nok sett at vi hadde blitt værende, og det var godt planlagte drifter. Mellom ti til femten tusen kubikk lå foran oss og en spesialkontrakt ovenfor et boligfelt i Stordal blir nå liggende. Nå flytter vi utstyr og mannskap til Sørlandet og det er uvisst når vi kommer tilbake til regionen, forteller Vidar Rørvik i Rørvik Taubanedrift fra Rogaland.

– Tre perioder har vi vært her og alle gangene rundt to år. Første gangen i 1992, i 2002, og nå fra 2012. Vi savner forutsigbarheten i taubanebransjen. Mye skyldes nok tømmerprisene som er så lave at lønnsom drift er avhengig av tilskudd. Det er viktig for landet at det er oppegående driftslag og at det blir bygd opp kunnskap rundt dette. Etter 33 år i bransjen har jeg lært å leve med at plan B må ligge klar for å ha kontinuitet i driften. Siste hogstfeltet vårt for denne gang, i Kjelbotn i Vestnes, var den første teigen med stående skog. Der var det flott og vi avvirket 500 m3 per uke. Til oss har det vært mange tunge drifter mellom Volda og Vestnes i denne toårsperioden. Føles trist at vi nå må forlate Sunnmøre når vi var så godt i gang, medgir Vidar Rørvik, noe oppgitt over forutsetningene for lønnsom drift i bratt terreng.

Vil kartlegge vegnettet for tømmertransport

Knut Edvart Grøtta ble ansatt som skogbruksleder i Sunnmøre fra 1. september. Grøtta er fra Isfjorden i Romsdal, og har en allsidig bakgrunn innen skogbruk.

– Det tar tid å bli kjent i nye jobbdistrikt.  Sunnmøre har mye geografi og det er 11 kommuner å forholde seg til. Et viktig punkt er å få skrevet opp de veiene som administrativt har den tilstand at tømmerbil med henger kan kjøre med fulle lass. Dette gjelder spesielt kommunevegnettet. På fylkesplan har det vært gjort en god jobb for å få kartlagt veier som tåler nok akseltrykk. Spesielt er det mange bruer som byr på utfordringer. Vi må pushe på slik at vi får til god nok standard til å ta ut verdiene skogbruket representerer, mener Grøtta.

– Jeg vil legge til at jeg tror midlene til opprusting sitter lengre inne her enn i Trøndelag, på grunn av at skogbruk ikke har hatt den samme historiske verdi.

ET SAMFUNNSANSVAR: Knut Edvart Grøtta synes vi har også et historisk ansvar i å ta ut verdiene etter skogreisingen i etterkrigsårene. Tømmerlunden her er ved Nes i Skodje, og Folkestad Yarding har vært entreprenør.

 

DSC_3660ET SAMFUNNSANSVAR: Knut Edvart Grøtta synes vi har også et historisk ansvar i å ta ut verdiene etter skogreisingen i etterkrigsårene. Tømmerlunden her er ved Nes i Skodje, og Folkestad Yarding har vært entreprenør.

 

 

 

 

 

Kommentarer