I SALG MANGE STEDER: I mange butikkhyller finnes utvalget av øl fra Reins Kloster. Akevitten må selvsagt kjøpes på Vinmonopolet, og is blir distribuert til mange butikker, 40 i tallet. Hans Horneman. Hans Horneman er fornøyd med at merkenavnet har begynt å få innpass mange steder.

Bygger merkevare med historisk sus

Reins Kloster er en kjent turistattraksjon på Fosen. Hans Horneman driver gården med det ærverdige navnet. Melkebruket bidrar med is-produksjon, brygging av økologisk øl og råstoff til akevitt. Horneman er innovativ, men ønsker selv å omtale seg som gårdbruker med fjøset som hoved arbeidsplass.

Hans Horneman tok over gården i 2001. Han er tiende generasjon der melkeproduksjon har vært kjernevirksomheten. Men Hornemann ønsker å bidra til nye produksjoner tuftet på gårdens historie.

– Jeg fattet interesse for økologisk drift og fikk ganske fort lagt om til det. Rissa var dessverre ikke i klyngen med gårder der den økologiske melka ble tatt vare på. I frustrasjon over det startet jeg i 2004 med is-produksjon, forteller han.

40 utsalgssteder.

Is-prosjektet viste seg ikke å være så enkelt å gjennomføre og ble bokstavelig talt lagt på is ei stund. I 2009 fikk Horneman en forespørsel fra kommunen om han ikke kunne prøve å gjenoppta produksjon.

– Jeg trengte noe hjelp administrativt til å komme i gang. Det ligger store utfordringer i å bygge opp en etterspørsel og få det ut i markedet, og produsenten er den som må sørge for at varen blir etterspurt, poengterer bonden på Reins Kloster.

Hornemann

SMAKFULL IS: Hans Horneman tar en god smak av den økologiske isen med smak av konjakk med svisker.

 

Nå har Reins Kloster AS, bestående av fem eiere, en betydelig is-produksjon i et lokale på Leira, seks kilometer fra gården.

– Vi har seks forskjellige smakesalternativ på isen, og vi holder på å utvikle den sjuende. Isen lages i beger på 1,2 dl og i halvliters boks. Til årsproduksjonen går det nå med tre tusen liter av økomelka fra gården. Fløten får vi tak i fra Røros og eggene fra Brekstad. Isen blir distribuert til 40 utsalgssteder og jeg står for uttransporteringa til kundene selv, sier han og tar en god skje is med smak av konjakk med svisker.

Isen fra Reins Kloster AS er fyldig på smak og inneholder bare 30 prosent luft. I større produksjoner ligger den ofte på 50 prosent.

Trygg på råvarene.

For noen år siden startet Horneman og tre andre gårdbrukere med produksjon av økopotet med et formål om å lage akevitt. I 2013 kom de første 800 flaskene med Reins Kloster Aquavit i Arcus sine hyller.

– Beholdningen med akevitt ble godt mottatt og fort revet bort. Arcus står for produksjonen. Vi skaffer bare råvarer, men vi er til gjengjeld helt sikker på hvor råstoffet kommer fra. Hver for oss leverer vi 100 tonn potet. Akevitten blir lagret på eikefat i to år før den blir tappet. Økonomisk for oss går jo dette i null foreløpig men vi synes det er spennende å lage en merkevare rundt historien på Reins Kloster, sier Horneman.

Norges første heløkologiske ølbryggeri.

I kjølvannet av akevittproduksjonen kom ideen om å brygge øl under merkenavnet Reins Kloster. Et brukt mikrobryggeri ble anskaffet og høsten 2013 kom det flere sorter øl i butikkhyllene. Ølet er upasteurisert og ufiltrert, noe som bidrar til en rik smaksopplevelse. Det er en av eierne, Mia M Liljeholm som brygger ølet.

– Vi er det første heløkologiske bryggeriet i landet. Ølet blir solgt til butikker, restauranter og puber. Et nytt ølutsalg i Trondheim har det også i hyllene. Vi vil prøve oss med et ingefærøl, der vi er spent på mottakelsen. Brus vil vi også forsøke i og med at det var med utstyr for å tilsette kullsyre med det brukte produksjonsutstyret. Øl-produksjonen må selvsagt oppskaleres noe, og ønsket er å få en bryggeriansatt i full stilling.  Å bygge en merkevare krever tålmodighet. Jeg må understreke at det i Norge finnes gode ordninger for dem som ønsker å etablere gode prosjekter som tilleggsnæringer til den ordinære gårdsdrifta. Reins Kloster AS har fått midler til produksjon av is og øl gjennom Innovasjon Norge. Noen valg må tas, men min ambisjon er å gå i fjøset som før, forteller Horneman.

Ingen tvil om melkerobot.

Fjøset og melkeproduksjonen er kjernevirksomheten på Reins Kloster. Hans Horneman har ingen landbruksutdannelse. 51 åringen har kunstutdannelse og vært bosatt i landets tre største byer. En svært oppegående fersk gårdbruker tok over heimgården rundt millenniumskiftet. Det som kjennetegner Horneman at han setter seg godt inn i sine valg før endelig avgjørelse. På den annen side liker han utfordringer og er ikke redd for å ligge litt i forkant.

Hornemann

FOSENS FØRSTE: Hans Horneman ble overbevist om at det måtte bli melkerobot da han skulle starte med melkeproduksjon. Nå er roboten muligens norges eldste i drift, og har fungert svært tilfredsstillende.

 

– Da jeg startet opp var det en del snakk om melkerobot. Jeg var og så på det i drift og ble ikke i tvil – en slik skal jeg ha og det virker fremtidsrettet. Følte ikke at jeg hadde lyst til å stå nede i en melkestall til faste tidspunkt to ganger hver dag. Valget falt på hollandske Lely. Jeg følte at den produsenten hadde de beste løsningene. At servicemannen bodde på Nord-Møre lot jeg ikke være med å påvirke valget. Jeg var den tredje som investerte i melkerobot i Trøndelag og rundt den tiende i landet. Første året kom mange på besøk for å se på nyvinningen, særlig produsentlag. Året etter kom de for å se om hvilken robot de skulle velge. Etter hvert kom ingen for å se på. Nå har jeg kanskje Norges eldste melkerobot i bruk, smiler Horneman.

Valgte anonym plassering.

Driftsbygningen på Reins Kloster var utdatert og Hans Horneman ønsket å oppføre et nytt bygg da han tok til med gårdsdriften. Tomten ligger usjenert bak restene av de historiske bygningene og eieren valgte å holde det i umalt grånede farge.

– Jeg bestemte det for at det skulle gli mest mulig inn i terrenget. Det ble valgt kaldfjøs selv om jeg ikke fikk tilskudd til arktisk fjøs slik de fleste som bygde det gjorde. Nyfjøset kom på rundt fire millioner kroner, alt inklusivt. Innredningen valgte jeg i tre, da jeg tenkte fornybart. Hadde jeg bygd i dag tror jeg kostnaden fort hadde kommet på det dobbelte, mener Horneman.

Ønsker ikke å øke melkeproduksjonen.

Reins Kloster har 600 dekar dyrket mark. I tillegg leies ca. et hundre dekar. Melkekvoten ligger på 360 tonn og i 2014 ble det levert 315 tonn.

I 2001 var kvoten på 250 tonn. Jeg hadde tanker om økologisk produksjon da jeg tok over. Det var et verdivalg. Jeg synes det er mer interessant. Avdråtten ligger på 8,3 tonn og jeg tenker at kommer jeg over 8 tonn skal jeg være fornøyd. Jeg har lyst til å påvirke innen landbruket, og inspirere andre. Se at det finnes muligheter. Det blir nok ikke jeg gjør noe mer for å øke produksjonen, men det er viktig å drive bra. Produserer over gjennomsnittet og bruker mindre kraftfôr enn gjennomsnittet.  Jeg har nok grovfôr av bra kvalitet. Blir det enda bedre vil kyrne spise mer og melker mer, med det resultat at jeg må kjøpe fôr i april, mener Horneman.

Hornemann

TRIVES I FJØSET: Hans Horneman er innovativ men velger selv å hegne om kjernevirksomheten på Reins Kloster som er produksjon av økologisk melk.

– Jeg går i fjøset før klokken seks hver morgen. Selv om jeg ikke trenger å være så tidlig ute, føler jeg det er riktig å ha mulighet til å bruke dagen til andre gjøremål. Selv er jeg av den oppfatning at jeg vil styre fjøset selv. Det er fra melk og kjøtt omsetningen kommer. Innleid hjelp prioriterer jeg å bruke hovedsakelig til traktorkjøring. Selv har jeg sesonghjelp fra Litauen og er svært fornøyd med det. For han er jobben kun økonomisk motivert, derfor har jeg hånd om fjøset selv, noe som medfører lite fritid. Kun fire fem helger tok jeg avløsing foregående år, sier økobonden på Rein.

God kontroll med kostnadene.

Horneman tenker ofte på kostnader og tar valg ut ifra det. Pløying, såing og rundballslått blir innleid. Harving og møkk-kjøring blir gjort med egen traktor. To hundre dekar, nesten en tredel av arealet blir pløyd hvert år.

– Jeg føler at det kan ikke være lønnsomt med store investeringer og eie selv, når det er mulighet for å leie. Ved å kjøpe tjenester har jeg svært god kontroll på kostnadene og forutsigbarheten. Noe av årsaken ligger også i at jeg får entreprenør på kort varsel.

– Å være melkebonde er et krevende yrke. Det må ligge en god motivasjon hos driveren. Hvem ønsker å jobbe så mye? En utfordring er at mange dyktige mennesker har skjønt det, og tatt seg jobber med mer lønn og mer fri. Jeg tror ikke det er så viktig hvem som driver en gård bare den blir drevet skikkelig. Verden forandrer seg, og uansett hva vi mener så skjer en utvikling. Enhetene blir stadig større, og innleid hjelp vil trenges. En del har stor gård og mye utstyr og synes det er stas med det, uten å delta mye selv. Driver såkalt bulkbruk. Hadde jeg vært for opptatt av penger hadde jeg noe ikke blitt bonde. Det er også viktig å ha noen å prate om med driften. For egen del er jeg heldig å ha ei kone som er interessert i det som foregår.  Personlig mener jeg at det produseres for mye kjøtt og at mer areal skulle vært brukt til andre vekster, sier kunstneren som valgte matproduksjon som næringsvei.

DSC_5720

 ÆRVERDIG: Hovedbygningen på Reins Kloster er tegnet av den kjente Stadsingeniør Dahl i Trondheim og er fra 1866. Bygningen pryder etikettene av produktene til Reins Kloster AS. I bakgrunnen sees ruiner av det gamle nonneklosteret.

 

Kommentarer